Det var en flott aften. Solen var på tur til å gå ned, og Trondheim viste seg fra sin beste side. Jeg vandret over torget, og fikk en sterk åpenbaring om å stikke innom Trondheim PRESS sitt kontor. Jeg gikk opp de tunge trappene, men da jeg kom opp var det verdt det tunge strevet. Det var onsdag den 10. september, og det skulle vise seg at det ikke ble en hvilken som helst onsdag...
Jeg åpnet døren inn til kontoret, det var stille. Men plutselig hørte jeg en rar lyd fra bakrommet. Det var som en pensel hadde falt i bakken. Jeg ble stående helt stille i noen sekunder (det var skummelt!). Jeg skulle akkurat til å springe ut, da jeg hørte en klukkende latter.
Hva var dette for noe?
Jeg mannet (evt kvinnet) meg opp og listet meg bort til den lukkede døra. Jeg åpnet døra forsiktig, men det ble ikke så forsiktig fordi døren knirket. Jeg hadde ikke rukket å åpne døren helt en gang, før den ble revet opp med en voldsom kraft. Der sto lederen i Trondheim PRESS, som for øvrig er veldig sterk. Det så ut som hun pumpet jern hvert fall 27 ganger i uken - en skikkelig macho-gangsta! Først viste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men så dukket det en rar svenske opp. Hun het Sofie, men man uttaler ikke e'en så det blir bare Sofi. Hun var kjempesnill og spurte om jeg ville komme inn. Det hadde jeg jo selvfølgelig kjempelyst til, ahh...what a feeling!
Det viste seg at Trondheim PRESS hadde aksjonsverksted denne onsdagen og de to flittige jentene jobbet som bare det. Gina (som virket ganske skummel) var egentlig temmelig harmløs, og spurte om jeg ville ha noen non stop. Jeg elsker non stop over alt på jord og ropte HURRA!
'Men vi har ikke non stop,' sukket plutselig Gina. Det var kjipt!
Men da jeg fikk se det fantastisk fine banneret som de to jentene (som nå er mine nye idoler) hadde laget, ble jeg bare helt målløs. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Fargene strålte mot meg, bokstavene var helt perfekte og det var til og med gliterfigurer rundt om på kantene. Dette var helt fantastisk. Jeg hadde aldri trodd at Gina kunne greid noe slikt, det hadde hun heller ikke. Det meste var Sofie sin fortjeneste. Gina var allikevel kunstnerisk koordinator for prosjektet å var temmelig stolt over Sofie.
'Hun viser en indre mental styrke som er helt rå,' forklarte Gina
Selv var jeg litt trist, for jeg angret så dypt på at jeg ikke hadde tatt del i dette underverket som hadde utspilt seg. Sofie foreslo at jeg kunne komme å holde banneret neste lørdag. De fortalte meg at Trondheim PRESS da skal arrangere en aksjon, som skal forandre, gjentar FORANDRE folks holdninger til asyl. Jeg ble helt stum.
'Kan jeg virkelig det,'spurte jeg. De to jentene nikket.
'Også får du non stop,' sa Gina
'You're my hero', sa jeg!
